Viggo er død

Min kjære lille kanin Viggo ble angrepet av et illsint virus for tre uker siden og pådro seg dermed en kraftig luftveisinfeksjon. Intensiv antibiotikakur tok knekken på den, men Viggo kom seg aldri helt tilbake likevel. Til tross for tett intensivbehandling tapte han kampen morgenen 4. desember.

Viggo var snørrete, tungpusten, slapp, og hadde null appetitt. Han ble dehydrert og avmagret i løpet av kort tid. Et besøk på klinikken to påfølgende dager resulterte i en kraftig antibiotikakur. Pusten ble gradvis bedre, og han snørret mindre. Men han verken spiste eller drakk. Jeg ga han væske i munnen med en sprøyte og blandet pellets i vannet for å få opp blodsukkeret. Han fikk væske subcutant for å redhydrere seg flere ganger.

Han viste bedring og forverring annenhver dag. En liten opptur hvor han spiste litt eple, brød og salat selv, etterfulgt av dager hvor han ikke tok til seg noen ting. Den siste dagen var han så apatisk og ute av seg selv at avlivning var det eneste rette. Viggo døde alt for ung, kun 1 1/2 år gammel.

Viggo var en uhyre sosial kanin. Han bodde sammen med meg i bryggerhuset den første tiden, hoppet rundt på gulvet og fulgte etter meg over alt hvor jeg gikk. På sommeren gikk han løs på gården, sov ute noen netter og levde livet fullt ut. På høsten flyttet Viggo ut i stallen, og fant en bestekamerat i minigrisen Manko.

Miss you, little guy!

Litt mer om Maja

Hei, og velkommen!

Jeg er en ung, nysgjerrig og en smule rastløs sjel ved navn Maja. Med alle mine interesser og hobbyer, noen sære, noen normale, har jeg ofte mange baller i lufta og mye spennende å fylle dagene med. Utdannet sykepleier, hardbarka vegetarianer, dyrevernsforkjemper, naturelsker og liten nok til å få plass i en ryggsekk.

Jeg kan ikke legge skjul på at det er dyr, spesielt hest, som har preget og forsatt preger mesteparten av livet mitt. Det er når jeg er sammen med disse firbente, store, mystiske, edle og godhjertede vrinskende vennene at jeg er i mitt ess.

Interessen for spansk gjorde sitt innrykk høsten 2005, da jobbet jeg med Mayaindianerne oppe i fjellet i Guatemala, og siden da har interessen for spansk bare vokst seg større. Dette har resultert i at jeg skal studere dette fargerike språket på La Universidad de Navarra (Pamplona, Spania) våren 2010.

Ellers kan jeg jo nevne at jeg er ekstremt glad i å reise, og lever under mottoet at det er bedre å reise aleine enn å bli igjen hjemme. Med mere reiseerfaring solo enn sammen med venner, har jeg forelsket meg i den friheten og mulighetene soloreiser byr på. Du kommer lettere i kontakt med folk, kan gjøre som du vil, og reiser hjem igjen med en selvsikkerhet og selvtilitt som er flere ganger større. Jeg unngår turister og storbyer, trekkes mot det øde og unike ved hvert sted, og søker mot verdens urørte og fjerntliggende steder.

Jeg hadde en tøff start på livet og kunne like gjerne vært død som levende. Jeg sitter derfor igjen med et ønske om å leve livet fullt ut. Jeg vil ikke bare overleve, jeg vil leve. Og oppleve!

Jeg drømmer om å backpacke Mongolia og Alaska. Europa fra hesteryggen er vel en av mine innerste drømmer. Jeg gikk på padlekurs i sommer, og en lengre tur med havkajakk et eller annet sted i verden frister også.

To bekymrede foreldre sitter igjen hjemme når en liten  jente drar ut i den store verden aleine. Det er også disse personene som bringer fornuften min ned til bakkenivå igjen når iver og fantasi blandes litt for godt sammen og reiseplanene går litt over styr.