Guatemala 2005

When was the last time you did something for the first time?

Dette er en blogg om tre minnerike måneder som påvirket meg utrolig mye og som var med på å forme meg til den jeg er i dag. Turen til Guatemala er kanskje det smarteste jeg noensinne har gjort.

Høsten 2005 dro jeg til Guatemala for å lære spansk og jobbe som frivillig med lokalbefolkningen i tre måneder. Jeg var 18 år og var nettopp ferdig med videregående. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til, og jeg skjønner egentlig ikke at jeg våget å reise dit aleine. Det ble en opplevelse for livet, og en stor dose mer hest enn planlagt.

 

Huset jeg bodde i. 

Jeg bodde hos en lokal familie i landsbyen San Juan del Obispo, ca 20 minutter med chickenbus utenfor Antigua, byen som er kåret til verdens eldste og best bevarte i latinamerika. Utrolig vakkert sted! Familien bestod av mor, far, fem barn, to amazonpapegøyer, kaniner (til å spises - ikke av meg!), fisker og en miniskilpadde. Ergo, jeg var i godt selskap :-)

Familien min, fra venstre: José, Hector, Ana Lucía, Lourdes, Eduarda, Dulce Maria og Emanuel.

Det var et gedigent kultursjokk de første dagene, og alt jeg ville var egentlig å ta første fly hjem. Men litt etter litt følte jeg meg mer og mer hjemme og fikk etterhvert en hverdag jeg stortrivdes med.

Skoleveien i landsbyen. 

Jeg fikk privat spanskundervisning hver ukedag fra 8 til 12, en lærer per elev, i to måneder. Da lærte jeg utrolig mye. Heldigvis hadde jeg spansk siste året på videregående og kunne litt basis, noe som kom godt med i starten. Ingen i familien og ganske få lærere kunne engelsk, deriblant læreren min. Så det var en prøvelse!

 

Her lages det tortillas på tradisjonelt vis. Kjempegodt!

Etter to måneder med spanskundervisning var det tid for å gjøre litt nytte av seg. Jeg arbeidet frivillig som lærer i en mayalandsby like utenfor San Juan. Det var et prosjekt kun basert på frivillig arbeidskraft, og kun de fattigste mayaene fikk gå der. Det var utrolig utfordrende, lærerikt, spennende og gøy! Prosjektet het Jardin de Amor (kjærlighetens hage) og lå i landsbyen Santa Maria de Jesus.

Noen av elevene mine i klasserommet. 

Jeg fungerte som eneste lærer for en klasse med 11 syvåringer. Skal si det ble bråkete til tider, men de var nydelige alle sammen. De var som sagt de aller fattigste, uten ordentlig helse eller skoletilbud. De var heldige hvis de fikk mer enn ett måltid i løpet av dagen. Det at jeg var eneste lærer for en klasse, og som uten meg ikke ville hatt noen lærer, ga meg følelsen av at jeg virkelig gjorde noe nyttig og utgjorde en forskjell.

 Eleven min Rosita og meg.

Jeg var med på flere utflukter i regi av APPE skolen og fikk oppleve mye av det fantastiske landet.

Mayaindianere er kjent for sine farger.

En av de mest spennende, utfordrende, minnerike og flotteste turene var til Volcan de Pacaya. Med guide besteg jeg en vulkan! Og den var levende, hadde hatt utbrudd for noen år siden. Det var helt sinnsykt, og for en utsikt fra toppen! Det var utrolig slitsomt å gå opp, spesielt på slutten da vi nærmest krabba oppover i størkna lava. To skritt fram og ett tilbake. Men nedover var det bare å sette seg på huk og skli ned! Gøy :-)

Min lillesøster Lourdes, som jeg hadde det utrolig mye gøy med. Her er hun i ferd med å få latterkrampe rundt middagsbordet. Hun lærte seg "hode skulder kne og tå" på norsk, engelsk og spansk!

Lourdes og José inne på rommet mitt.

De norske jentene Sunniva og Line som bodde i samme landsby som meg. Her leser vi spansk på rommet mitt. Vi ble utrolig godt kjent og hang sammen i tykt og tynt under hele oppholdet.

HEST

Jeg snuste fram to ridesentre raskere enn en jakthund, og brukte mye tid i stallen. På Ravenscroft Riding Stables hadde jeg noen fantastiske langturer opp i fjellene som eneste rytter med guide!

På en annen stall, Establos La Ronda, kom jeg i snakk med eieren av stallen, et amerikansk par. Da jeg fikk fortalt at jeg red dressur, sa de at en trener fra Canada underviste her. Han skulle visst være den beste i landet. Særlig, tenkte jeg. En god dressurrytter finnes ikke i dette landet. Men der tok jeg feil gitt :-) Shit au, tenkte jeg, jeg har ingen ting å tape. Dermed trappet jeg opp i stallen noen dager etterpå klar for privattime for Ralph Mortimer.

I telefonen sa han at jeg skulle ri en hest som ville vise tydelig hva jeg kunne og ikke kunne. Volvo het han, og var en fullblodskrysninng Ralph selv hadde trent opp. Volvo var en liten hest og passet meg. Vi fant fort tonen og red rundt til ettergift i alle gangarter. Ralph var en utrolig dyktig trener som hadde samme dressurfilosofi som meg og treneren min hjemme, så det klaffet jo supert. Det ble en fantastisk time, over all forventning i mine øyne. Og neste uke var jeg tilbake igjen.

Jeg hadde tydeligvis passert testen, og red en "bedre" hest neste gang. Og slik fortsatte det! Jeg flettet inn ridning så mye som mulig i min tilværelse I Guate som jeg kunne klare. Folkene på la Ronda tok meg godt i mot og jeg fikk ri mange flotte hester. Etterhvert fikk jeg til og med ri privathestene deres, og var også med som hestepasser på stevne.

Markedet i Chichi

Guatemala er et fargerikt land på alle måter. Markedet i Chichicastenango er kjent for størrelse, mange lukter, lyder, farger og inntrykk. Det var en opplevelse, og jeg tok turen opp dit to ganger.

Markedet i Chichicastenango.

Tiden i Guate gikk så alt for fort og innen snøen var kommet i Norge var jeg hjemme igjen.

Jeg har fortsatt kontakt med prosjektet jeg jobbet på, og tanken på å reise tilbake og hjelpe dem, denne gangen som sykepleier, er ikke så alt for langt unna. Vil du bli med så heng på!

Viggo er død

Min kjære lille kanin Viggo ble angrepet av et illsint virus for tre uker siden og pådro seg dermed en kraftig luftveisinfeksjon. Intensiv antibiotikakur tok knekken på den, men Viggo kom seg aldri helt tilbake likevel. Til tross for tett intensivbehandling tapte han kampen morgenen 4. desember.

Viggo var snørrete, tungpusten, slapp, og hadde null appetitt. Han ble dehydrert og avmagret i løpet av kort tid. Et besøk på klinikken to påfølgende dager resulterte i en kraftig antibiotikakur. Pusten ble gradvis bedre, og han snørret mindre. Men han verken spiste eller drakk. Jeg ga han væske i munnen med en sprøyte og blandet pellets i vannet for å få opp blodsukkeret. Han fikk væske subcutant for å redhydrere seg flere ganger.

Han viste bedring og forverring annenhver dag. En liten opptur hvor han spiste litt eple, brød og salat selv, etterfulgt av dager hvor han ikke tok til seg noen ting. Den siste dagen var han så apatisk og ute av seg selv at avlivning var det eneste rette. Viggo døde alt for ung, kun 1 1/2 år gammel.

Viggo var en uhyre sosial kanin. Han bodde sammen med meg i bryggerhuset den første tiden, hoppet rundt på gulvet og fulgte etter meg over alt hvor jeg gikk. På sommeren gikk han løs på gården, sov ute noen netter og levde livet fullt ut. På høsten flyttet Viggo ut i stallen, og fant en bestekamerat i minigrisen Manko.

Miss you, little guy!

Litt mer om Maja

Hei, og velkommen!

Jeg er en ung, nysgjerrig og en smule rastløs sjel ved navn Maja. Med alle mine interesser og hobbyer, noen sære, noen normale, har jeg ofte mange baller i lufta og mye spennende å fylle dagene med. Utdannet sykepleier, hardbarka vegetarianer, dyrevernsforkjemper, naturelsker og liten nok til å få plass i en ryggsekk.

Jeg kan ikke legge skjul på at det er dyr, spesielt hest, som har preget og forsatt preger mesteparten av livet mitt. Det er når jeg er sammen med disse firbente, store, mystiske, edle og godhjertede vrinskende vennene at jeg er i mitt ess.

Interessen for spansk gjorde sitt innrykk høsten 2005, da jobbet jeg med Mayaindianerne oppe i fjellet i Guatemala, og siden da har interessen for spansk bare vokst seg større. Dette har resultert i at jeg skal studere dette fargerike språket på La Universidad de Navarra (Pamplona, Spania) våren 2010.

Ellers kan jeg jo nevne at jeg er ekstremt glad i å reise, og lever under mottoet at det er bedre å reise aleine enn å bli igjen hjemme. Med mere reiseerfaring solo enn sammen med venner, har jeg forelsket meg i den friheten og mulighetene soloreiser byr på. Du kommer lettere i kontakt med folk, kan gjøre som du vil, og reiser hjem igjen med en selvsikkerhet og selvtilitt som er flere ganger større. Jeg unngår turister og storbyer, trekkes mot det øde og unike ved hvert sted, og søker mot verdens urørte og fjerntliggende steder.

Jeg hadde en tøff start på livet og kunne like gjerne vært død som levende. Jeg sitter derfor igjen med et ønske om å leve livet fullt ut. Jeg vil ikke bare overleve, jeg vil leve. Og oppleve!

Jeg drømmer om å backpacke Mongolia og Alaska. Europa fra hesteryggen er vel en av mine innerste drømmer. Jeg gikk på padlekurs i sommer, og en lengre tur med havkajakk et eller annet sted i verden frister også.

To bekymrede foreldre sitter igjen hjemme når en liten  jente drar ut i den store verden aleine. Det er også disse personene som bringer fornuften min ned til bakkenivå igjen når iver og fantasi blandes litt for godt sammen og reiseplanene går litt over styr.