Guatemala 2005

When was the last time you did something for the first time?

Dette er en blogg om tre minnerike måneder som påvirket meg utrolig mye og som var med på å forme meg til den jeg er i dag. Turen til Guatemala er kanskje det smarteste jeg noensinne har gjort.

Høsten 2005 dro jeg til Guatemala for å lære spansk og jobbe som frivillig med lokalbefolkningen i tre måneder. Jeg var 18 år og var nettopp ferdig med videregående. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til, og jeg skjønner egentlig ikke at jeg våget å reise dit aleine. Det ble en opplevelse for livet, og en stor dose mer hest enn planlagt.

 

Huset jeg bodde i. 

Jeg bodde hos en lokal familie i landsbyen San Juan del Obispo, ca 20 minutter med chickenbus utenfor Antigua, byen som er kåret til verdens eldste og best bevarte i latinamerika. Utrolig vakkert sted! Familien bestod av mor, far, fem barn, to amazonpapegøyer, kaniner (til å spises - ikke av meg!), fisker og en miniskilpadde. Ergo, jeg var i godt selskap :-)

Familien min, fra venstre: José, Hector, Ana Lucía, Lourdes, Eduarda, Dulce Maria og Emanuel.

Det var et gedigent kultursjokk de første dagene, og alt jeg ville var egentlig å ta første fly hjem. Men litt etter litt følte jeg meg mer og mer hjemme og fikk etterhvert en hverdag jeg stortrivdes med.

Skoleveien i landsbyen. 

Jeg fikk privat spanskundervisning hver ukedag fra 8 til 12, en lærer per elev, i to måneder. Da lærte jeg utrolig mye. Heldigvis hadde jeg spansk siste året på videregående og kunne litt basis, noe som kom godt med i starten. Ingen i familien og ganske få lærere kunne engelsk, deriblant læreren min. Så det var en prøvelse!

 

Her lages det tortillas på tradisjonelt vis. Kjempegodt!

Etter to måneder med spanskundervisning var det tid for å gjøre litt nytte av seg. Jeg arbeidet frivillig som lærer i en mayalandsby like utenfor San Juan. Det var et prosjekt kun basert på frivillig arbeidskraft, og kun de fattigste mayaene fikk gå der. Det var utrolig utfordrende, lærerikt, spennende og gøy! Prosjektet het Jardin de Amor (kjærlighetens hage) og lå i landsbyen Santa Maria de Jesus.

Noen av elevene mine i klasserommet. 

Jeg fungerte som eneste lærer for en klasse med 11 syvåringer. Skal si det ble bråkete til tider, men de var nydelige alle sammen. De var som sagt de aller fattigste, uten ordentlig helse eller skoletilbud. De var heldige hvis de fikk mer enn ett måltid i løpet av dagen. Det at jeg var eneste lærer for en klasse, og som uten meg ikke ville hatt noen lærer, ga meg følelsen av at jeg virkelig gjorde noe nyttig og utgjorde en forskjell.

 Eleven min Rosita og meg.

Jeg var med på flere utflukter i regi av APPE skolen og fikk oppleve mye av det fantastiske landet.

Mayaindianere er kjent for sine farger.

En av de mest spennende, utfordrende, minnerike og flotteste turene var til Volcan de Pacaya. Med guide besteg jeg en vulkan! Og den var levende, hadde hatt utbrudd for noen år siden. Det var helt sinnsykt, og for en utsikt fra toppen! Det var utrolig slitsomt å gå opp, spesielt på slutten da vi nærmest krabba oppover i størkna lava. To skritt fram og ett tilbake. Men nedover var det bare å sette seg på huk og skli ned! Gøy :-)

Min lillesøster Lourdes, som jeg hadde det utrolig mye gøy med. Her er hun i ferd med å få latterkrampe rundt middagsbordet. Hun lærte seg "hode skulder kne og tå" på norsk, engelsk og spansk!

Lourdes og José inne på rommet mitt.

De norske jentene Sunniva og Line som bodde i samme landsby som meg. Her leser vi spansk på rommet mitt. Vi ble utrolig godt kjent og hang sammen i tykt og tynt under hele oppholdet.

HEST

Jeg snuste fram to ridesentre raskere enn en jakthund, og brukte mye tid i stallen. På Ravenscroft Riding Stables hadde jeg noen fantastiske langturer opp i fjellene som eneste rytter med guide!

På en annen stall, Establos La Ronda, kom jeg i snakk med eieren av stallen, et amerikansk par. Da jeg fikk fortalt at jeg red dressur, sa de at en trener fra Canada underviste her. Han skulle visst være den beste i landet. Særlig, tenkte jeg. En god dressurrytter finnes ikke i dette landet. Men der tok jeg feil gitt :-) Shit au, tenkte jeg, jeg har ingen ting å tape. Dermed trappet jeg opp i stallen noen dager etterpå klar for privattime for Ralph Mortimer.

I telefonen sa han at jeg skulle ri en hest som ville vise tydelig hva jeg kunne og ikke kunne. Volvo het han, og var en fullblodskrysninng Ralph selv hadde trent opp. Volvo var en liten hest og passet meg. Vi fant fort tonen og red rundt til ettergift i alle gangarter. Ralph var en utrolig dyktig trener som hadde samme dressurfilosofi som meg og treneren min hjemme, så det klaffet jo supert. Det ble en fantastisk time, over all forventning i mine øyne. Og neste uke var jeg tilbake igjen.

Jeg hadde tydeligvis passert testen, og red en "bedre" hest neste gang. Og slik fortsatte det! Jeg flettet inn ridning så mye som mulig i min tilværelse I Guate som jeg kunne klare. Folkene på la Ronda tok meg godt i mot og jeg fikk ri mange flotte hester. Etterhvert fikk jeg til og med ri privathestene deres, og var også med som hestepasser på stevne.

Markedet i Chichi

Guatemala er et fargerikt land på alle måter. Markedet i Chichicastenango er kjent for størrelse, mange lukter, lyder, farger og inntrykk. Det var en opplevelse, og jeg tok turen opp dit to ganger.

Markedet i Chichicastenango.

Tiden i Guate gikk så alt for fort og innen snøen var kommet i Norge var jeg hjemme igjen.

Jeg har fortsatt kontakt med prosjektet jeg jobbet på, og tanken på å reise tilbake og hjelpe dem, denne gangen som sykepleier, er ikke så alt for langt unna. Vil du bli med så heng på!