Sjarmerende Vitoria

På søndag dro jeg til byen Vitoria i Baskerland, sammen med hybelkamerat Lucie og Taiwaneserne Basilio og Lita. Det var en busstur på snaue halvannen time, og etter bussturen til Madrid på 5 timer hver vei forrige uke var jo dette gjort på et øyeblikk. Jeg kan jo legge til at jeg aldri blir bilsyk, så da vi dro til Madrid og tilbragte i løpet av én dag hele 11 timer på bussen, hadde jeg med pc og en haug med bøker og fikk gjort unna ganske mye lekser. Så jeg led ingen nød.

Vitoria var en mye finere by enn jeg hadde trodd, og jeg tror jeg liker den enda bedre enn San Sebastián. Her er det ingen strand, som S.Sebastián har, men til gjengjeld er Vitoria litt mindre og har, etter min mening, en mye finere gammel bydel. Her var det virkelig koselig.

Lita, Lucie og Basilio

På hovedtorget spiste vi litt nistemat som Basilio hadde tatt med, før vi to timer senere prøvde oss på noen lokale tapas.

Det var ikke mange minuttene etter ankomst før vi fant et kakebakeri, hvor vi alle fikk brukt noen euro. Dama bak disken var forøvrig innmari hyggelig og ga oss både smakeprøver og veibeskrivelse til museéne. Her var det hyggelige folk!

Sååååå glad er Lucie i kaker, her godt innpakket i papir. Sjelden har jeg sett så godt utvalg av fristende søtsaker på ett og samme sted.

Og til deg Helle, her er det statue av Ken Follett ved byens katedral, som nok var en inspirasjonskilde til slageren hans The pillars of the earth :) Så nå har jeg bare enda mere lyst til å hive meg i kast på boka hans som jeg har kjøpt: Los pilares de la tierra.

 Ken Follett og Lucie.

Vi vandret rundt i de koselige gatene og var innom både arkeologisk museum og flere kirker og en katedral. Men der vi tilbrakte mest tid var faktisk ved en nesehornstatue, som var i en av parkene tilhørende en kirke.

Tenk at man kan ha det så gøy med en nesehornstatue! Vi hoppet opp og ned og tok bilder fra alle mulige vinkler. Det var bare Basilio og jeg som klarte å hoppe opp, til Lucie og Litas store forskrekkelse. Maja, hvordan klarer du det? Du er minst og så hopper du så lett opp! Vel, jeg gikk bare etter hesteprinsippene og fikk nok nytte av spensten man har utarbeidet etter alle barbakturene hvor man har falt av hesten langt inne i skogen og ikke har annen mulighet enn å måtte komme opp i gjen, med mindre man vil ta beina fatt å gå resten av turen hjem selv.

Beklager å måtte si det Sofie, men tankene mine gikk til Manko når jeg så dette nesehornet.

I dag var forresten siste skoledag før påskeferien, så nå skal jeg ikke på skolen før 12 april. De neste dagene går nok til daglige utflukter til litt her og der samt skolearbeid, jeg har nemlig to eksamener og en innlevering første uka etter ferien. Og så reiser jeg jo til Mallorca om en uke!!!!!!

Hasta pronto :)

Sykepleierperspektiv

Det er utrolig hva jeg kommer opp i! Som sykepleier skiller jeg meg nok litt ut av mengden blant de andre studentene, for lærerne mine er i alle fall ikke sene med å tipse meg om alt som kan være av interesse sett ifra et sykepleierperspektiv.

Det er for eksempel slik at i muntlig spansk debatterer vi forskjellige temaer fra gang til gang, og når vi kommer inn på temaer som har med helse eller fysiologiske emner, er de ikke sene med å hendvende seg til meg. "Det er jo sant, vi har jo en sykepleier her. Maja, hva mener du?"   Og dermed snur alle seg til meg og jeg må prøve å forklare sammenhengen mellom mat og blodsukker og hvorfor det er viktig å spise en god frokost, og ikke bare søtsaker som er fast frokost for spanjolene. Eller det kan være sammenhengen mellom røyking og lungekreft, eller psykisk helse og mosjon. Mononukleose ble jeg også satt til å forklare, selv om ikke akkurat det er hva jeg kan mest om.
Da Maya og jeg gikk pilgrimsveien fra Roncesvalles til Pamplona forrige helg ble vi kjent med Audrey fra California, og hun hadde en hoven og vond ankel. Da var ikke Maya sen med å røpe min utdannelse, og vips så klødde jeg meg i hodet på leting etter gode tips å gi videre, og ikke minst hvordan få sagt det på spansk, eller som i dette tilfellet, på engelsk.

 Fra klasseturen til Madrid forrige uke.

På den andre siden har jeg fått mange tilbud ramlende ned i fanget mitt. Jeg kan jo nevne at jeg har blitt tilbudt å bli med en liten gjeng sykepleierstudenter og sykepleiere fra universitetet på en måneds praksis/frivillig arbeid i Mexico eller Peru denne sommeren. Og jeg skal ærlig innrømme at det var ikke langt ifra før jeg takket ja og ble med, men fornuften seiret til slutt. Det frister å tilbringe sommeren hjemme i Norge, og det er jo uansett ikke noe problem å dra på egenhånd utpå høsten om det skulle friste.

En annen lærer tipset meg om at det var åpen dag/informasjonsdag på sykepleierlinja her nå i dag, så da møtte jeg opp på fakultetet for medisin og helsefag i dag morges, vel uvitende om at jeg skulle gå hjem igjen med mange griller i hodet. For her på universitetet kan jeg nemlig ta for eksempel videreutdanning til jordmor eller en master i sykepleievitenskap, og få det godkjent i Norge. Fordelen er at jeg kan begynne allerede til høsten om jeg skulle ønske, uten å jobbe to år 100% først. Et stort problem vil nok i så fall være språket, samt at jeg tviler sterkt på om jeg klarer å forlate Bassa to år, eventuelt så kan jeg jo ta henne med hit. Uansett om det bare blir med tankene, så var det en kjekk dag å få med seg.

Universitetet er privat, så rundt meg satt det både mulige fremtidige studenter samt foreldre med eller uten sine barn, for å se om dette universitetet er det beste å sende barna sine til. De begynte dagen med å spørre hvor i Spania folka var ifra, og da jeg sa jeg var fra Norge, utdannet sykepleier og studerer spansk her, snudde alle seg og tittet på meg. Ikke akkurat min favorittposisjon, å være midtpunktet, men det skulle vise seg at det kom noe godt ut av det, for i lunsjpausen var det mange som ville snakke med meg, og vips så var jeg ikke aleine resten av dagen.

Det var en god dose innføring av opplegget av undervisningen og hva skolen har å by på, men på slutten av dagen gikk et 20- talls fremtidige sykepleierstudenter, og jeg slang meg med på det også, til øvingslaben for å få en liten introduksjon i diverse praktiske prosedyrer. Så der stod jeg da, ikledd sterile hansker, klar til å ta et sårstell på en menneskedukke.

Vel hjemme var det bare å klikke seg inn på ANSA, foreningen for norske studenter i utlandet, for å forsikre meg om at jeg kan få støtte fra lånekasse på masterstudier her. Og jo da, dette er virkelig en mulighet! En del av meg sier et stort JA, den andre halvparten sier et like stort NEI. For baksiden er alt av papirarbeid og søknader og problemstillingen med Bassa, og til tross for min rastløse og reiseglade sjel, er jeg fortsatt en nordmann av hjerte. Og to år er ganske lenge.

Julie er dreven på kjøkkenet.

I går lagde Kristen fra USA, Julie fra Canada og jeg middag sammen, nærmere spesifisert vegetarpaté og tortilla de patata og tortilla de pimientos. Det ble en suksess, kjempegodt!

I morgen drar jeg til Vitoria, som er hovedstaden i País Vasco (Baskerland, provins her i nord) sammen med Lucie og muligens noen fler. Gleder meg :)

Fra Roncesvalles til Pamplona til fots

Jeg har akkurat kommet hjem fra vandreturen fra Roncesvalles til Pamplona (47 km), og jeg føler meg så mørbanka som jeg aldri før har følt meg. Men det var en fantastisk tur!

Maya inne på brakka hvor vi sov første natta

Maya fra Japan og jeg tok bussen til Roncesvalles (29 innbyggere!), en landsby på den spanske siden av Pyrenéene, som er et populært startpunkt for pilgrimer, for så å gå tilbake de to påfølgende dagene. Egentlig skulle romkameratene mine også bli med, men de falt fra en etter en. 

Da vi sto på busstasjonen i Pamplona krydde det av pilgrimer, og bussen var proppfull. Vi ble litt bekymra for at vi ikke skulle få plass på herberget, og at vi måtte sove ute eller kanskje i kirken. Men siden det er et rundt år for pilgrimsveien regner de med en ekstra stor pågang av pilgrimer i år, så de hadde satt opp brakker i massevis. Så vi delte brakke med seks andre pilgrimer, blant annet et spansk par som hadde gått pilgrimsveien fire ganger før.

 Her bodde vi første natta, bildet er fra kl 7 på morgenen.

Herberget i Roncesvalles skulle være forlatt innen kl åtte på morgenen, så allerede kl syv var Maya og jeg på vei nedover veien. Vi gikk med godt mot, og hadde som mål å komme fram til Landsbyen Larrasoaña og sove der, evt stoppe i Zubiri om vi ikke skulle orke mer. Pilgrimsveien var lett å følge og naturen var flott, vi var jo ganske dypt inne i Pyrenéene. Da vi nærmet oss Auritz så vi på en pilgrim som hadde forvillet seg litt bort og gikk i motsatt retning, men vi klarte ikke rope høyt nok og orket ikke løpe etter, og vi så henne aldri igjen. Mon tro hvor hun endte opp til slutt.

 På vei inn til en av de mange landsbyene

Vi befant oss jo oppe i fjellet, og veien bar preg av det. Det var til tider ganske bratt både oppover og nedover, steinete, smalt, men også flatt og åpent. Vi passerte en mengde små landsbyer på veien også, med små hvite steinhus og enkelte som ikke bestod av mer enn en gate eller to.

Etter åtte timers vandring og nesten 28 km var vi framme i Larrasoaña, en landsby med 160 innbyggere. Jeg merket at noe var galt i med beina mine, jeg hadde i alle fall innmari vondt, det føltes som om jeg gikk på en glødende spikermatte de siste to timene. Jeg var i alle fall veldig glad for at jeg bare hadde en dag igjen og ikke skulle gå hele veien til Santiago. I så fall ville jeg hatt bedre sko.
Herberget fylte seg fort opp og det ble en ganske lang dusj-kø.

Jonathan og Maya lager mat: ris med to tslag bønner og oliven til, kanskje ikke det helt spektakulære, men absolutt godt nok for meg.

På herberget i Larrasoaña kom vi fort i kontakt med Audrey fra California, USA, og Jonathan fra Canada. Audrey gikk hele pilgrimsveien for 10 år siden og forelsket seg helt i caminoen, og sverger på at om hun en gang gifter seg så skal pilgrimsveien til Santiago være bryllupsreisen. Jonathan på sin side begynte vandringen i nordtyskland, og hadde kommet helt hit på under to måneder. Umenneskelig!

De var veldig hyggelige begge to og vi fire spiste middag sammen, litt ris og magert tilbehør som vi fikk kokkelert oss til på kjøkkenet. Det ble en tidlig kveld, og jeg sov som en stein fram til kl 06, da var det tid for å stå opp.

Neste dag var vi like tidlig oppe igjen og var innom den eneste lokale baren som serverte frokost. Etter en nærmere titt på føttene mine så jeg at jeg hadde allerede fått en ganske stor blemme og at to til var på vei, men ingenting å gjøre med det. Som Audrey sa: You can walk on a blister, but you can´t walk on a broken ankle. Og det er jo helt sant. Jeg var ikke den eneste, Audrey hadde allerede fått en hoven ankel og Jonathan har gått med gnagsår siden Frankrike.

Veien fra Larrasoaña var mye flatere og lettere å gå på enn i går og den bar preg av at vi var i utkanten, og om ikke lenge, ute av Pyrenéene. Vi passerte et par landsbyer og diverse inngjerdinger, men møtte også på vår vei et par hester som befant seg utenfor gjerde og gresset langs caminoen. Om det var meningen at de skulle være der vet jeg ikke, men jeg grep i alle fall sjansen til å slå av en prat med dem. Jeg har faktisk aldri før i mitt liv, siden jeg var 7 år gammel, holdt meg så lenge borte fra hesteridning som jeg har nå her i Spania.

Etter fem timer var vi tilbake i Pamplona, ganske letta begge to. Dagsmarsjen på 19 km kunne ikke vært en brøkdel lenger for min del. Det var en superfin tur, men jeg kjenner det godt på kroppen. Frykter at jeg ikke klarer å gå i morgen.

Inn porten til Pamplona!

Vi bor jo i motsatt ende av Pamplona, så vi fikk en fin vandretur gjennom gamledelen og prakene i følge med caminoen.

Fottur langs pilgrimsveien, Pamplona til El Perdón

Hybelkamerat Marie, Randal fra Hong Kong, Maya fra Japan og jeg var pilgrimer for en dag og gikk fra Pamplona til Santa Maria de Erreniéga, hvor monumentet El Perdón er, som er et minnesmerke til hyllest for pilgrimer. Vi fulgte caminoen (el Camino de Santiago) og vi hadde skyfri himmel hele tiden, men hele 25 km skulle traskes opp av korte Maja bein og vinden gjorde sitt til at vi alle hadde en bad hair day uten like. En flott tur, men deilig å slappe av i sofaen etterpå :)

Her har vi akkurat begynt, Maya og Marie med landsbyen Sizur Menor i bakgrunnen.

 

 Vi begynte alle med godt mot, vel uvitende om hvor slitne vi ville bli. Den første timen var det relativt flatt og lett å gå, men om ikke lenge begynte det å gå oppover.

Etter nærmere to times vandring kom vi til landsbyen Zariquiegui, som ligger 9 km utenfor Pamplona. En søt liten landsby med gamle steinhus og en liten kirke, og kun de få malplasserte bilene fortalte oss at det bodde folk der.

Vi møtte også et par pilgrimer på vår vei, det er jo et lite fåtall som går pilgrimsveien på vinteren. En mann fra Sveits fulgte oss et lite stykke, men med sviktende engelskkunnskaper hos han og et meget magert tysk ordforråd hos oss andre ble det et stille følge. Han begynte fra Roncesvalles i går, og gikk over 40 km på en dag. Imponerende.

Her er det forresten et lite bilde av sveitseren, med signalementet for alle pilgrimer; skjellet på ryggsekken.

Etter at vi hadde passert Zariquiegui begynte det å gå oppover. El Perdón er det høyeste punktet på veien fra Pamplona til neste større "by", Puente La Reina.

Samtidig som det gikk oppover bar veien mer preg på at vi var på fjellet.

Over ser dere Marie med sveitseren langt framme.

Randal, eneste gutten i følget, hang etter. Marie hadde klart å overtale han til å bli med i går kveld, så han var nok ikke så godt mentalt forberedt som oss andre.

Vindmølleland! Ja det er virkelig Spania. Og jo høyere opp vi kom og nærmere vindmøllene, og for den saks skyld også målet for dagen, desto mer blåste det. Hatter og andre løse duppeditter var det bare å tviholde på for ikke å miste.

Sa jeg bad hair day? Vel, her ser dere Marie, og jeg var nok ikke noe mer heldig jeg.

Vi kom fram! Etter nærmere tre timers vandring var vi framme på El Perdón, hvor skulpturene til ære for pilgrimene står. Vi var så høyt oppe man kan komme på km-vis og hadde en flott utsikt.

Jeg måtte jo selvfølgelig bort og hilse på "hestene".

Her tok vinden skikkelig tak! Her ser dere bilde av en syklist som prøver å legge seg på vinden. Ganske vill følelse, her var det bare å søke ly bak figurene.

Vi orket ikke være på toppen så alt for lenge, vinden var ganske iherdig. Så vi begynte på nedturen og fant et sted å spise nistematen. Langs pilgrimsveien kryr det av benker og også noen bord, og om vinteren er det manko på pilgrimer så det var bare å velge og vrake langs veien.

Tilbake gjennom Zariguiegui.

Og her kan vi faktisk skimte Pamplona langt der framme. Og som Marie sa: Ned fra fjellet og tilbake til sivilisasjonen.

Vi var hjemme igjen etter seks timers vandring, inkludert den lille lunsjpausen. Det verker fortsatt i beina, men det var en innmari fin tur. Etter at jeg kom tilbake har jeg ikke gjort annet enn å spise og skrive bloggen, og tror ikke jeg kommer til å gjøre så mye annet heller.

Sees snart :) Nå er jeg vel igrunn halvveis??

Skippertak på skolen og reiseplaner

Min hybelvenninne Lucie kom stormende inn til meg på rommet mitt i går kveld, jublende glad over å ha funnet grisebillige flybilletter til Palma de Mallorca, som har vært hennes drømmedestinasjon så lenge hun kan huske. - Maja, du blir vel med, eller? En flybillett tur retur fra Madrid til 180 NOK kan man ikke si nei til, bussturen fra Pamplona til Madrid går jo til samme prisen. I utgangspunktet så er jeg vel heller ikke så vanskelig å overtale når det gjelder reise.

Så i slutten av påskeferien drar vi til Mallorca! Fire netter, fra 6 – 10 april. Vi har ikke lagd så mange planer enda, men satser på å få til noen utflukter fra Palma og se litt mer av øya. Gleder meg!

En palme fra San Sebastián

Skippertak på skolen
De få stundene som ikke går til reiseplanlegging dedikeres til studier. Arbeidsmengden har tatt seg opp betraktelig og innleveringer og eksamener hoper seg opp. Jeg har også et ønske om å gjøre mest mulig unna før påskeferien så jeg kan reise med hodet fritt for skolearbeid.

Nå om dagen holder jeg på å skrive en oppgave om den nye abortloven i Spania som trer i kraft fra juli, samt å sammenlikne den med loven i Norge. Og det er ganske vanskelig å lese spanske lover, alt står skrevet så innviklet og høytidelig. Oppunder 2000 ord skal ned på papiret. I tillegg så har jeg to prosjekter på gang i muntlig spansk, hvor jeg skal legge fram et tema som vi kan debattere om i klassen, samt intervjue spanjolene om et valgfritt tema og skrive en liten avhandling av det etterpå. Jeg har jo da selvfølgelig valgt reise som tema, for selv har jeg jo et reisehjerte big time, dog kanskje med litt sjeldne og spesielle reisemål. Men det kan være spennende å høre litt hvor andre folk kunne tenke seg å dra til, og ikke minst hva spanjolene tenker om en tur til Norge.

Påskeferien er jo rett rundt hjørnet, så det er bare å bite sammen tenna og stå på.

En av de mange tapasbarene, akkurat denne er fra San Sebastián.

Og ja, jeg er fortsatt norsklærer
Når tiden strekker til, ca to kvelder i uka, møtes Alfonso og jeg for et språkbytte. Som regel ender vi opp med å diskutere diverse temaer i stedet for å pugge norsk, og vi blir nok aldri ferdige med evolusjonsteorien vs Gud. Jeg prøver også å forklare litt om den norske kulturen. Alfonso ser på meg som en gave fra himmelen, endelig etter ti års venting har han truffet en nordmann som kan lære han norsk og være behjelpelig med evt lengre opphold i Norge. Han er vel en av de enste spanjolene jeg har møtt som drømmer om å flytte til Norge, nærmere bestemt Stavanger. Han har forelsket seg helt i byen selv om han aldri har vært der. I den sammenheng har jeg tatt han i hånda på at dersom han flytter til Stavanger, så skal jeg gå over fjellet fra Tønsberg (eller hvor jeg måtte befinne meg) til Stavanger og besøke han, enten til fots eller til hest. Kanskje det var litt drastisk å love han det, men jeg skal holde mitt ord hvis det blir nordmann av han.

Dersom været holder seg skal Maya fra Japan, Marie (Tsjekkia) og jeg gå en liten bit av pilgrimsveien neste helg som dagstur videre fra Pamplona. Men nå snør det.

Sees til sommeren.

Bomtur, nedtur og opptur

Hybelkameratene mine og jeg hadde planer om å ta bussen til Sierra de Aralar i dag for å gå litt i fjellet. Vel, det var ganske dårlig planlagt, vi bestemte oss kvelden før for å finne på noe og en halvtime før butikkene stengte. Og når vi først skal på fjelltur må vi jo ha kart. Dermed måtte jeg løpe jeg tvers gjennom hele Pamplona sent fredag kveld for å kjøpe et turkart over området før bokhandelen stengte. Mine ben sviktet ikke og jeg kom hjem igjen med kartet i hånda.

Da vi gjorde oss klare lørdag morgen var Maria blitt syk, så da ble det bare Lucie og jeg som skulle på tur. -Maja, har du to ryggsekker? Man kan ikke gå i fjellet uten litt backup, en ryggsekk er uvurdelig. Dermed delte vi på min, som forøvrig inneholdt alt fra nødmat (sjokolade) til dopapir. Man vet aldri hva man får bruk for.

Så kom vi til busstasjonen, og vi ble ganske lange i maska da den bussen vi skulle ta ikke gikk. Så stol aldri på hva internett sier! Shit, hva gjør vi nå? Vi så ut som to pilgrimer begge to og å bytte reiserute til Bilbao eller en annen by fristet ikke i denne forkledningen. Men vi ville heller ikke snu med en gang, det ville i alle fall vært bomtur av dimensjoner. Dermed siktet vi på gamledelen av Pamplona på jakt etter muren som omkranser hele byen og eventuelt andre diverse ting vi ikke hadde sett enda. Med fjellsko og ryggsekk og ullundertøy vandret vi gatelangs i byen en solrik lørdag morgen. Men vi hang ikke med leppa, humøret var på topp og vi klarte å le av hele situasjonen.

 The Great Wall of... Pamplona

Utrolig nok så var det mine orienteringsevner som fant muren, og vi fant også kirken San Miguel, som har en tvilling i Sierra de Aralar som egentlig var målet for turen. Men det er vel å ta i dersom jeg sier at målet ble nådd... selv om vi endte opp på en kirke med samme navn så befant vi oss jo på to vidt forskjellige lokalisasjoner.

Lucie og jeg har begge problemer med å la være å kjøpe bøker, vi er to lesehester begge to. Så det var nok ingen overraskelse at vi fant fram til den største bokhandelen i byen og at jeg kom hjem igjen med El juego del ángel (Engelens spill) av Carlos Ruiz Zafón. For noen dager siden kjøpte jeg Los pilares de la Tierra (The Pillars of the Earth) av Ken Follett, som forøvrig er en murstein av en bok, og for ikke å snakke om boka jeg leser nå om dagen Desde mi cielo (The Lovely Bones) av Alice Sebold, som absolutt er å anbefale. Som dere forstår er jeg i alle fall ikke i manko av lesestoff, men har heller et problem mtp overvekt på flyturen hjem...

Meg på vei inn til La Taconera-parken

Det ble vel ikke mer enn en litt over en times vandring før vi vendte nesa hjemover, men stoppet i hovedparken La Ciudadela for å spise nistematen vår. En malplassert piknik på grasset i Pamplona med ekte norsk brunost som Helle hadde tatt med til meg, blandet med diverse annen mat surret inn i dopapir gjorde det hele til en veldig komisk situasjon og jeg knakk sammen i latterkrampe. Klarte ikke kontrollere meg og hver gang jeg trodde at endelig nå er det stopp, så kom det en ny latterkule. Kan ikke huske sist jeg lo så hardt, tårene rant og jeg ramlet nesten av benken vi satt på. Så i følge hva latterforskning har å komme med så har jeg i dag forlenget livet mitt med kanskje en dag eller to.

Nå er vi tilbake i leiligheten og er ganske fornøyde med oss selv. Selv håper jeg at vandring i fjellet vil oppleves mindre slitsomt, for byvandring tar virkelig knekken på meg.