Bomtur, nedtur og opptur

Hybelkameratene mine og jeg hadde planer om å ta bussen til Sierra de Aralar i dag for å gå litt i fjellet. Vel, det var ganske dårlig planlagt, vi bestemte oss kvelden før for å finne på noe og en halvtime før butikkene stengte. Og når vi først skal på fjelltur må vi jo ha kart. Dermed måtte jeg løpe jeg tvers gjennom hele Pamplona sent fredag kveld for å kjøpe et turkart over området før bokhandelen stengte. Mine ben sviktet ikke og jeg kom hjem igjen med kartet i hånda.

Da vi gjorde oss klare lørdag morgen var Maria blitt syk, så da ble det bare Lucie og jeg som skulle på tur. -Maja, har du to ryggsekker? Man kan ikke gå i fjellet uten litt backup, en ryggsekk er uvurdelig. Dermed delte vi på min, som forøvrig inneholdt alt fra nødmat (sjokolade) til dopapir. Man vet aldri hva man får bruk for.

Så kom vi til busstasjonen, og vi ble ganske lange i maska da den bussen vi skulle ta ikke gikk. Så stol aldri på hva internett sier! Shit, hva gjør vi nå? Vi så ut som to pilgrimer begge to og å bytte reiserute til Bilbao eller en annen by fristet ikke i denne forkledningen. Men vi ville heller ikke snu med en gang, det ville i alle fall vært bomtur av dimensjoner. Dermed siktet vi på gamledelen av Pamplona på jakt etter muren som omkranser hele byen og eventuelt andre diverse ting vi ikke hadde sett enda. Med fjellsko og ryggsekk og ullundertøy vandret vi gatelangs i byen en solrik lørdag morgen. Men vi hang ikke med leppa, humøret var på topp og vi klarte å le av hele situasjonen.

 The Great Wall of... Pamplona

Utrolig nok så var det mine orienteringsevner som fant muren, og vi fant også kirken San Miguel, som har en tvilling i Sierra de Aralar som egentlig var målet for turen. Men det er vel å ta i dersom jeg sier at målet ble nådd... selv om vi endte opp på en kirke med samme navn så befant vi oss jo på to vidt forskjellige lokalisasjoner.

Lucie og jeg har begge problemer med å la være å kjøpe bøker, vi er to lesehester begge to. Så det var nok ingen overraskelse at vi fant fram til den største bokhandelen i byen og at jeg kom hjem igjen med El juego del ángel (Engelens spill) av Carlos Ruiz Zafón. For noen dager siden kjøpte jeg Los pilares de la Tierra (The Pillars of the Earth) av Ken Follett, som forøvrig er en murstein av en bok, og for ikke å snakke om boka jeg leser nå om dagen Desde mi cielo (The Lovely Bones) av Alice Sebold, som absolutt er å anbefale. Som dere forstår er jeg i alle fall ikke i manko av lesestoff, men har heller et problem mtp overvekt på flyturen hjem...

Meg på vei inn til La Taconera-parken

Det ble vel ikke mer enn en litt over en times vandring før vi vendte nesa hjemover, men stoppet i hovedparken La Ciudadela for å spise nistematen vår. En malplassert piknik på grasset i Pamplona med ekte norsk brunost som Helle hadde tatt med til meg, blandet med diverse annen mat surret inn i dopapir gjorde det hele til en veldig komisk situasjon og jeg knakk sammen i latterkrampe. Klarte ikke kontrollere meg og hver gang jeg trodde at endelig nå er det stopp, så kom det en ny latterkule. Kan ikke huske sist jeg lo så hardt, tårene rant og jeg ramlet nesten av benken vi satt på. Så i følge hva latterforskning har å komme med så har jeg i dag forlenget livet mitt med kanskje en dag eller to.

Nå er vi tilbake i leiligheten og er ganske fornøyde med oss selv. Selv håper jeg at vandring i fjellet vil oppleves mindre slitsomt, for byvandring tar virkelig knekken på meg.