Fottur langs pilgrimsveien, Pamplona til El Perdón

Hybelkamerat Marie, Randal fra Hong Kong, Maya fra Japan og jeg var pilgrimer for en dag og gikk fra Pamplona til Santa Maria de Erreniéga, hvor monumentet El Perdón er, som er et minnesmerke til hyllest for pilgrimer. Vi fulgte caminoen (el Camino de Santiago) og vi hadde skyfri himmel hele tiden, men hele 25 km skulle traskes opp av korte Maja bein og vinden gjorde sitt til at vi alle hadde en bad hair day uten like. En flott tur, men deilig å slappe av i sofaen etterpå :)

Her har vi akkurat begynt, Maya og Marie med landsbyen Sizur Menor i bakgrunnen.

 

 Vi begynte alle med godt mot, vel uvitende om hvor slitne vi ville bli. Den første timen var det relativt flatt og lett å gå, men om ikke lenge begynte det å gå oppover.

Etter nærmere to times vandring kom vi til landsbyen Zariquiegui, som ligger 9 km utenfor Pamplona. En søt liten landsby med gamle steinhus og en liten kirke, og kun de få malplasserte bilene fortalte oss at det bodde folk der.

Vi møtte også et par pilgrimer på vår vei, det er jo et lite fåtall som går pilgrimsveien på vinteren. En mann fra Sveits fulgte oss et lite stykke, men med sviktende engelskkunnskaper hos han og et meget magert tysk ordforråd hos oss andre ble det et stille følge. Han begynte fra Roncesvalles i går, og gikk over 40 km på en dag. Imponerende.

Her er det forresten et lite bilde av sveitseren, med signalementet for alle pilgrimer; skjellet på ryggsekken.

Etter at vi hadde passert Zariquiegui begynte det å gå oppover. El Perdón er det høyeste punktet på veien fra Pamplona til neste større "by", Puente La Reina.

Samtidig som det gikk oppover bar veien mer preg på at vi var på fjellet.

Over ser dere Marie med sveitseren langt framme.

Randal, eneste gutten i følget, hang etter. Marie hadde klart å overtale han til å bli med i går kveld, så han var nok ikke så godt mentalt forberedt som oss andre.

Vindmølleland! Ja det er virkelig Spania. Og jo høyere opp vi kom og nærmere vindmøllene, og for den saks skyld også målet for dagen, desto mer blåste det. Hatter og andre løse duppeditter var det bare å tviholde på for ikke å miste.

Sa jeg bad hair day? Vel, her ser dere Marie, og jeg var nok ikke noe mer heldig jeg.

Vi kom fram! Etter nærmere tre timers vandring var vi framme på El Perdón, hvor skulpturene til ære for pilgrimene står. Vi var så høyt oppe man kan komme på km-vis og hadde en flott utsikt.

Jeg måtte jo selvfølgelig bort og hilse på "hestene".

Her tok vinden skikkelig tak! Her ser dere bilde av en syklist som prøver å legge seg på vinden. Ganske vill følelse, her var det bare å søke ly bak figurene.

Vi orket ikke være på toppen så alt for lenge, vinden var ganske iherdig. Så vi begynte på nedturen og fant et sted å spise nistematen. Langs pilgrimsveien kryr det av benker og også noen bord, og om vinteren er det manko på pilgrimer så det var bare å velge og vrake langs veien.

Tilbake gjennom Zariguiegui.

Og her kan vi faktisk skimte Pamplona langt der framme. Og som Marie sa: Ned fra fjellet og tilbake til sivilisasjonen.

Vi var hjemme igjen etter seks timers vandring, inkludert den lille lunsjpausen. Det verker fortsatt i beina, men det var en innmari fin tur. Etter at jeg kom tilbake har jeg ikke gjort annet enn å spise og skrive bloggen, og tror ikke jeg kommer til å gjøre så mye annet heller.

Sees snart :) Nå er jeg vel igrunn halvveis??