.JPG)
Maya inne på brakka hvor vi sov første natta
Maya fra Japan og jeg tok bussen til Roncesvalles (29 innbyggere!), en landsby på den spanske siden av Pyrenéene, som er et populært startpunkt for pilgrimer, for så å gå tilbake de to påfølgende dagene. Egentlig skulle romkameratene mine også bli med, men de falt fra en etter en.
Da vi sto på busstasjonen i Pamplona krydde det av pilgrimer, og bussen var proppfull. Vi ble litt bekymra for at vi ikke skulle få plass på herberget, og at vi måtte sove ute eller kanskje i kirken. Men siden det er et rundt år for pilgrimsveien regner de med en ekstra stor pågang av pilgrimer i år, så de hadde satt opp brakker i massevis. Så vi delte brakke med seks andre pilgrimer, blant annet et spansk par som hadde gått pilgrimsveien fire ganger før.
Her bodde vi første natta, bildet er fra kl 7 på morgenen.
Herberget i Roncesvalles skulle være forlatt innen kl åtte på morgenen, så allerede kl syv var Maya og jeg på vei nedover veien. Vi gikk med godt mot, og hadde som mål å komme fram til Landsbyen Larrasoaña og sove der, evt stoppe i Zubiri om vi ikke skulle orke mer. Pilgrimsveien var lett å følge og naturen var flott, vi var jo ganske dypt inne i Pyrenéene. Da vi nærmet oss Auritz så vi på en pilgrim som hadde forvillet seg litt bort og gikk i motsatt retning, men vi klarte ikke rope høyt nok og orket ikke løpe etter, og vi så henne aldri igjen. Mon tro hvor hun endte opp til slutt.
På vei inn til en av de mange landsbyene
Vi befant oss jo oppe i fjellet, og veien bar preg av det. Det var til tider ganske bratt både oppover og nedover, steinete, smalt, men også flatt og åpent. Vi passerte en mengde små landsbyer på veien også, med små hvite steinhus og enkelte som ikke bestod av mer enn en gate eller to.
Etter åtte timers vandring og nesten 28 km var vi framme i Larrasoaña, en landsby med 160 innbyggere. Jeg merket at noe var galt i med beina mine, jeg hadde i alle fall innmari vondt, det føltes som om jeg gikk på en glødende spikermatte de siste to timene. Jeg var i alle fall veldig glad for at jeg bare hadde en dag igjen og ikke skulle gå hele veien til Santiago. I så fall ville jeg hatt bedre sko.
Herberget fylte seg fort opp og det ble en ganske lang dusj-kø.
Jonathan og Maya lager mat: ris med to tslag bønner og oliven til, kanskje ikke det helt spektakulære, men absolutt godt nok for meg.
På herberget i Larrasoaña kom vi fort i kontakt med Audrey fra California, USA, og Jonathan fra Canada. Audrey gikk hele pilgrimsveien for 10 år siden og forelsket seg helt i caminoen, og sverger på at om hun en gang gifter seg så skal pilgrimsveien til Santiago være bryllupsreisen. Jonathan på sin side begynte vandringen i nordtyskland, og hadde kommet helt hit på under to måneder. Umenneskelig!
De var veldig hyggelige begge to og vi fire spiste middag sammen, litt ris og magert tilbehør som vi fikk kokkelert oss til på kjøkkenet. Det ble en tidlig kveld, og jeg sov som en stein fram til kl 06, da var det tid for å stå opp.
Neste dag var vi like tidlig oppe igjen og var innom den eneste lokale baren som serverte frokost. Etter en nærmere titt på føttene mine så jeg at jeg hadde allerede fått en ganske stor blemme og at to til var på vei, men ingenting å gjøre med det. Som Audrey sa: You can walk on a blister, but you can´t walk on a broken ankle. Og det er jo helt sant. Jeg var ikke den eneste, Audrey hadde allerede fått en hoven ankel og Jonathan har gått med gnagsår siden Frankrike.
Veien fra Larrasoaña var mye flatere og lettere å gå på enn i går og den bar preg av at vi var i utkanten, og om ikke lenge, ute av Pyrenéene. Vi passerte et par landsbyer og diverse inngjerdinger, men møtte også på vår vei et par hester som befant seg utenfor gjerde og gresset langs caminoen. Om det var meningen at de skulle være der vet jeg ikke, men jeg grep i alle fall sjansen til å slå av en prat med dem. Jeg har faktisk aldri før i mitt liv, siden jeg var 7 år gammel, holdt meg så lenge borte fra hesteridning som jeg har nå her i Spania.
Etter fem timer var vi tilbake i Pamplona, ganske letta begge to. Dagsmarsjen på 19 km kunne ikke vært en brøkdel lenger for min del. Det var en superfin tur, men jeg kjenner det godt på kroppen. Frykter at jeg ikke klarer å gå i morgen.
Inn porten til Pamplona!
Vi bor jo i motsatt ende av Pamplona, så vi fikk en fin vandretur gjennom gamledelen og prakene i følge med caminoen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar