En helt vanlig onsdag

Jeg er nok en ivrig student, og har kommet inn i en studierytme med ordbok, verb-bok, google translator og gramatikkbok i nærmeste rekkevidde, samt facebook og hotmail (oops). Lauren fra USA og jeg studerer mye sammen, og det er kjekt å ha noen å jobbe med, selv om vi er i en del forskjellige klasser. Det er akkurat plass til to på rommet mitt, inkludert alle våre bøker og laptop`er.

Det er rart å være student igjen, men jeg liker det. Jeg liker å lære nye ting og spesielt ting jeg får nytte av. Skoledagen begynner som oftest halv ni eller ni, og jeg er ferdig mellom elleve og ett. Deilig med korte skoledager. Men det er krevende likevel.

Skriftlig spansk har vist seg å by på den største utfordringen, og ikke kultur og sivilisasjon som jeg trodde. For her lærer vi om hvordan skrive formelle tekster, tekster med kongruens, om synomymer, hiponymer og hyperonymer (eller hva det heter på norsk), om innviklede gramatiske termer og setningsoppbygging, alt på spansk, og alt mye mer grundig enn hva jeg noen gang har lært i norsktimene i Norge. Jeg kan vel ikke si at jeg henger helt med på alt, men samme hvordan det går i selve faget så får jeg jo noe spansk ut av det i alle fall, som er hovedmålet mitt.

Og så begynner jeg å bli bedre kjent i Pamplona, og våger meg nå ut av huset uten kart. Men senest i dag mistet jeg oversikt over hvor jeg var og gikk en gedigen omvei. Men det spiller jo ingen rolle, for å bruke beina er jo bare sunt.

Lauren studerer medisin, så vi ville gjerne begynne som frivillige på sykehuset, men det var desverre fullt. Så nå vet vi ikke helt hva vi skal gjøre, for vi vil gjerne gjøre noe. I fengselet kan vi ikke være, for da må vi kunne språket, så nå står vi litt fast. Det er heller ikke like lett for meg å begynne som privatlærer i engelsk for spanske barn, jeg har mer enn nok med de språkproblemene jeg allerede har. Og det har vist seg å være vanskelig å finne riktig vei til ridesentrene i Zolina og Labiano, men jeg gir ikke opp og prøver nok igjen til helgen.

Jeg trives der jeg bor, med leiligheten og de jeg bor sammen med, men synes det er vanskelig å bli vandt til å bo i en by. En stor fordel som jeg har blitt veldig glad i, er at alt er innen kort rekkevidde.

I morgen skal jeg prøve å fikse meg et sykkelkort så jeg lettere kan leie sykkel.

Snakkes snart!

NB: Alle bildene er fra la Ciudadela, en av parkene i Pamplona.