San Sebastián

På lørdag var jeg med på skoletur til kystbyen San Sebastián i nord, der hvor alle spanjolene ferierer og hvor kongefamilien har sitt sommerhus. En drøy times busstur unna, strender, gamle flotte bygninger og mye sjarm, ja dette en by jeg gjerne drar tilbake til.

En liten pueblo på vei til San Sebastián, tatt fra bussen. 

Vi dro fra Pamplona halv ti og var framme kl. 11. Det var en kjapp intro ved ankomst før vi alle gjorde som vi ville. Jeg hang sammen med Lauren og Megan fra USA, og vi hiket like så godt opp fjellet for å komme til en borg på toppen. En halvtimes gange, og en flott utsikt fra toppen med oversikt over hele San Sebastián.

Lauren og meg

Resten av dagen gikk vi rundt og kikka i butikkene, men det ble ikke noe kjøp på noen av oss. Jeg er elendig på å kjøpe klær og unngår det så mye jeg kan, og følte meg mye mere hjemme i bokhandelen. Det var så mange bøker jeg ville kjøpe, men med tanke på at alt skal bli med hjem til Norge en gang er det bedre å bestille det fra nettet til sommeren. Jeg fant for eskempel Stieg Larsson på spansk, og anbefalte den til alle amerikanerne her som har gått glipp av hele hans suksess.

Vi gikk og gikk til vi fikk så vondt i beina alle tre at vi bare måtte sette oss ned på nærmeste bar. Jeg smakte på noen vegetar pinchos/tapas, og med tortilla de patata, bola de queso og bola de hungo ble jeg god og mett. Det var kjempegodt! Det er mye spennende mat her, og de fleste stedene er det litt å velge mellom for meg også. 

Vi var ikke hjemme før i ni tida på kvelden. Det er utrolig hvor sliten man blir av å traske rundt i en by!

Bare et lite bilde til slutt tatt fra bussen på vei til S.Sebastián. Det viser så godt hvorfor nord Spania kalles for España Verde, (Grønne Spania), selv nå i januar.

Også kan jeg jo nevne at jeg leide en sykkel i dag (søndag) for å komme meg litt ut av sentrum, og forhåpentligvis også i retning Zolina eller Labiano, hvor det finnes hestesentre. Med kart i hånda bar det ned nedover veiene, men med mye ombygging og veiarbeid var ikke kartet verdt enn døyt. Jeg sykla derfor på intuisjon og informasjon fra forbipasserende. Det ble ikke mer enn en halvannen times sykkeltur, for det tok så innmari lang tid å komme seg forbi labyrinten av gjerder og grøfter og gravmaskiner, og så hadde jeg jo heller ikke så veldig lyst til å sykle meg bort.

Men trygt hjemme igjen har jeg i alle fall blitt litt klokere, jeg vet hvordan jeg kommer forbi veiarbeidet og ut på veien som jeg tror går til Zolina. Så, om kanskje ikke så lenge, om tid og sykkel strekker til, så kommer det en hesteblogg i nærmeste framtid.